De som skal bygge landet

Ved å tilrettelegge godt kan Norge tjene på innvandringen, slik vi har gjort de siste 40 årene.

Det er ikke lenger slik at vi nordmenn er alene om å bygge landet. Den store mangelen på fagarbeidere har gjort at vi i lang tid har importert arbeidskraft.

Flyktningene som nå kommer har ulik kompetanse og ferdighetsnivå. Felles for de alle er at de ønsker å jobbe. En nøkkel for å lykkes med integreringen er å få de som kan arbeide i arbeid.

Formalkompetanse og språk er ønskede kvalifikasjoner for norske arbeidsgivere. Mange innvandrere har utdanning og praksis som er svært relevant, men mangler at denne er godkjent som utdanning i Norge.

Her må vi bli mer fleksible i godkjenningene og vurdere om teoretiske og praktiske prøver kan supplere for å få utdanningen godkjent.

Språkkunnskapene tar det ofte tid å opparbeide seg. Å delta i arbeidslivet er den beste skolen man kan få. Det bør derfor kunne mykes opp noe i kravet til norskkunnskaper i visse typer arbeid. Mange har allerede innarbeidet engelsk som arbeidsspråk og her er ofte deltakelse enklere.

Utenlandsk arbeidskraft har vært viktig blant annet i oljen, i bygg og anlegg og innenfor salgs og servicebransjen. Store og viktige næringer for Norge. Språklige barrierer har ikke vært til hinder for utviklingen av disse bransjene.

Mange spør seg også om Norge hadde klart å utvikle vår oljenæring til det den har blitt, uten arbeidsdeltakelse fra andre nasjoner. Innvandring har gitt oss mye positivt. At Stortinget den 10. november ba regjeringen om å gi asylsøkere midlertidig arbeidstillatelse vil åpne muligheter til å bygge landet videre. Aktiv deltakelse i arbeidslivet vil tilføre oss verdiskapning og vekst. Det motsatte, passivitet i et mottak, er «roten til alt ondt».

Norge har i dag en situasjon med for få fagfolk, for få lærlinger, men med mange offentlige oppdrag. Fellesforbundet, Byggenæringens Landsforening (BNL), Kommunesektorens organisasjon (KS) og Direktoratet for forvaltning og IKT (Difi) har kommet med en rekke felles anbefalte kontraktsbestemmelser i forbindelse med offentlige bygge- og anleggsanskaffelser. Vi ønsker disse velkommen!

Bemanningsbransjen må ta sin del av ansvaret for å imøtekomme disse bestemmelsene, men vi er avhengig av hjelp fra de som bestiller våre tjenester. Større forutsigbarhet og bedre planlegging må til for at medarbeidere skal trives og kunne yte sitt beste til fordel for våre oppdragsgivere.

Vi har tidenes mulighet til å etablere systemer for opplæring og integrering, men dette krever mot og vilje fra flere aktører. Mot til å utfordre etablerte sannheter som at «det er kun norsk faglært arbeidskraft som duger» og vilje til å erkjenne at det kreves ressurser til å utvikle mennesker. Da nytter det ikke å kun løpe til de med lavest mulig pris, uten å forsikre seg om at utleiebedriften som et minimum ivaretar de ansattes rettigheter.

De «som bygget landet» er for lengst blitt pensjonert. Dagens byggere kan like gjerne være fra Kabul som fra Knarvik.

Fremtidens nasjonsbyggere vil være fra hele verden og mange av dem er allerede kommet. Disse vil vi arbeide med.